Naturarkivet

Gaupe med skabb

2012-02-08T01:16:00.000+01:00

Det ryktes at det er gaupe på Nesodden og Nordre Frogn som har fått skabb.
Gaupe som har tatt skabbrev og således blitt smittet.
I lokalavisa Amta er det skrevet om lurvete gaupe som farter rundt i villabebyggelsen.

For noen uker siden fikk jeg se det ved selvsyn. Jeg satt å speidet etter vilt ett sted der gaupa gjerne passerer. Plutselig sto unggaupa der rett foran meg. Et magert dyr med ujevn pels. Etter et par klikkelyder fra kameraet stoppet dyret opp, så mot meg et par sekunder før den snudde seg og luntet rolig avgårde. Da fikk jeg se halen, som nesten var uten pels. Før den forsvant satte den seg på en høyde et stykke unna og klødde seg intenst mens den speidet mot meg.

Det var fint å få oppleve vill gaupeunge og kunne konstatere at gaupa har ynglet i mitt nærområde. Samtidig var det en svært lite hyggelig oppdagelse å se at dyret hadde skabb, og således neppe ville overleve lenge. Et sted der ute gikk det sannsynligvis en gaupemor med skabb, og kanskje flere unger med skabb, trolig uten en fremtid. Disse dyrene kan være døde nå. Men hvis noen mot formodning overlever utover vinteren kan det være en fare for smitte til andre dyr, f.eks. i forbindelse med parringstiden i mars. Vi krysser fingrene for at det ikke skal skje.

Dette viser hvor sårbar den truede gaupa er. Det skal ikke mye til før bestanden får en knekk. Og hvis det i tillegg tas ut friske dyr i forbindelse med jakta vil det være få dyr igjen. Det er visst ikke felt noen gauper på Nesodden og Frogn i forbindelse med jakta, som inntil videre er avsluttet. Men det er er fare for at det har pågått ulovlig jakt.

Bård Bredesen

Norsk urskog og gammelskog

2011-11-17T19:22:00.000+01:00

Typisk skoginteriør i Skotjernfjell, forsidebilde i boka "Norsk urskog og gammelskog". Foto Bård Bredesen.

En av de viktigste bøker i det internasjonale skogåret 2011 er endelig sluppet og er i salg fra 15.11.
Norsk urskog og gammelskog er tittelen på en praktbok og faktabok om en viktig del av vår naturarv. Boka er skrevet av Norges fremste ekspertise på biologisk mangfold i skog og redigert av de produktive parhestene Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen.

Kim Abel har skrevet ett kapittel om en urskogsnær fjellskog i Øst-Norge (Imsdalen), mens Bård Bredesen har tatt forsidebildet. Vi har begge bidratt med flere bilder i boka.

Hva er urskog og gammelskog?

Urskog er et begrep som de fleste har brukt, men kanskje ikke heltreflektert over hva egentlig betyr. Mange er de som knytter begrepet til en ”rotete”skog hvor det kanskje ligger noe død ved på bakken. I så måte har vi mye urskogi Norge. Sannheten er imidlertid at urskog utgjør bare en ytterst liten del av det norske skogarealet, langt under en promille. Strengt definert er urskog en urørt skogsom har oppstått gjennom naturlig foryngelse på urørt skogsmark. Selv i de verneområdenevi har i Norge er innslaget av slik skog stort sett fraværende, men vi harheldigvis en del skog som har mange fellestrekk med urskog og hvor tidens tannhar kommet langt i å viske ut hogstspor. Denne skogen omtales gjerne som naturskog eller gammelskog.

Det er nok ikke mange som har hatt gleden over å gå i ordentlig gammel skog. Vi kan love at det er en opplevelse som bør prøves. Gå gjerne litt utenfor etablerte stier og opplev de skjulte stedene som kun få har opplevd. De etterfølgende bildene er fra to reservater i nærhet av Oslo og som kan by på mange spennende opplevelser.

Eksempel 1: Skotjernfjell

Forsidebildet i boka (se øverst), som viser ett skoginteriør med døde stammer som ligger oppå hverandre, er tatt i Skotjernfjell i Romeriksåsene nord for Oslo. Dette er en av de mest urskogsnære skogmiljøene på nedre Østlandet. Sentralt i området er det et skogparti med grove graner og store mengder døde stammer i alle stadier av nedbrytning, der det ikke er funnet spor etter hogst.

Bekk, gamle trær og død ved i ulike stadier av nedbrytning i Skotjenfjell. Foto Bård Bredesen.

Under en skogkartlegging for Naturvernforbundet i 1991 ble Cathrine Whist og Bård Bredesen klar over hvor unikt dette eventyrlige området var. Siste Sjanse (nå stiftelsen Biofokus) gjennomførte grundige naturfaglige kartlegginger i perioden 1992-94 og fant at området hadde usedvanlig store tettheter av rødlistede arter av vedlevende sopp. Omfattende konflikter mellom skognæring og naturvern, der også deler av området ble hogd, førte til at Skotjernfjell ble en symbolsak for skogvernet i Norge. I 2002 ble to kvadratkilomenter med urskognære miljøer og gammelskog endelig vernet for all fremtid som en del av andre fase av barskogverneplanen.

Den truede vedlevende soppen lappkjuke er en av karakterartene for Skojernfjell. Foto Kim Abel.

Eksempel 2: Oppkuven-Smeddalen

Oppkuven-Smeddalen er et lignende område som Skotjernfjell, men ligger i Krokskogen i Nordmarka. Området inneholder bl.a. markerte og dramatiske kløfter og ett nydelig vann omgitt av særlig storvokst skog. Her ble fire kvadratkilomenter med gammelskog og urskognære miljøer vernet som naturreservat i 1995 som første fase av barskogverneplanen.

"Gamla" som står i Oppkuven-Smeddalen naturreservat er nå antatt å være 466 år gammel. Da den ble oppdaget i 1994 var den Norges eldste kjente gran. I år er det imidlertid funnet en gran i Trillemarka som er godt over 500 år gammel! Foto: Kim Abel.

Her står Kim i en kløft i Oppkuven-Smeddalen naturreservat hvor forskere fra Skog og Landskap ikke har funnet noen spor etter hogst. Foto: Kim Abel.

Det er feiret mange verneseire de siste 10-20 årene. Men kampen om bevaring av urskog og gammelskog i Norge er på ingen måte forbi. Årlig hogges områder som er karlagt som nasjonalt verneverdige. Skogvernet i Norge er stadig ett kappløp med tiden.

Løp og kjøp boka og bli fengslet av urskogens og gammelskogens skattekiste av sjeldne og underlige dyr, planter og sopper.

Kim og Bård

Reptilhelg med oppturer og en nedtur

2011-10-12T23:55:00.002+02:00

Slettsnok - en sørnorsk spesialitet

En sommer er over, men minnene lever videre......Jeg vil spesielt trekke frem pinsehelgen, da jeg fikk besøkt av Mourits. Mourits er en ung og svært dyktig herpetolog fra Danmark, som hadde et sterkt ønske om å oppleve slettsnok. Han hadde naturlig nok aldri sett denne slangen tidligere, siden den er utryddet fra Danmark. Sør-Norge er en av de bedre stedene å dra for å se slettsnok og vi er heldige å ha flere gode lokaliteter i vårt nærområde i Follo.

Siden det var utsikter til regn i Osloområdet hele lørdagen, bestemte vi oss for å dra til Mølen i Vestfold, der det var spådd tidlig oppklaring. Mølen er en god slettsnoklokalitet som ligger på en endemorene med rullesetnstrand ned mot sjøen. Det ble mange timer med leting, der vi snudde flere hundre steiner. Mourits var svært dyktig og fant flere hoggormer og stålormer. Jeg jobbet med å ta miljøbilder av reptilene.

Stålorm i kystlandskap

Hoggorm på rullesteinstrand

Endelig etter 8 timers leting, da vi nesten hadde gitt opp, løftet Mourits på en stein og vi ble belønnet med en nydelig slettsnok. Den ble tatt frem og behørig fotografert.

Slettsnok og Mourits som utrettelig leter etter reptiler under steiner

Slettsnok som søker tilbake til sitt hjemmested. Den ble funnet under steinen til venstre for hodet.

Søndag morgen hadde regnværet i Oslområdet gitt seg. Vi skulle treffe slettsnokekspert Pål i Frogn. Vi undersøkte en bratt sydvendt skrent og etter relativt kort tid fant Pål den første slettsnoken. Deretter enda 2 slettsnok! Pål har i årevis fulgt flere slettsnok-lokaliteter nøye og greier å skille dyrene fra hverandre på bakgrunn av utseende (fotodokumentasjon) og mål. Denne dagen fant han et helt nytt voksent individ, en av ca. 10 slettsnok som har tilhold her.

Slettsnok

På vei tilbake til bilene fant vi også buorm, flere stålorm under en blikkplate og en spissnutefrosk.

En ung buorm

To bilder av svømmende spissnutefrosk

Mourits kunne fornøyd sette seg på flyet tilbake til København. Og jeg var også oppstemt over de mange fine opplevelsene.

Hoggormen kan skjule seg godt. Her blant mose i ett steingjerde

Deler av mandagen brukte jeg til fotografering av hoggorm, buorm og stålorm ulike steder på Nesodden, bl.a. ved ett steingjerde og ved et par vann. Buormene liker å ligge på soleksponerte steder i vannkantene og svømmer rett som det er ut for å jakte fisk eller frosk. Jeg fanget to av dyrene og slapp de ut i vannet for å få bilde av dem med vidvinkel i sitt rette ellement.

To bilder av svømmende buorm

Etter fotografering av buorm skulle det bli en fatal kjøretur hjem igjen. På veien oppdaget jeg for sent en buorm som lå å varmet seg i veibanen og kjørte over ett av mine yndlingsdyr. jeg ble svært nedbrutt av å ha måtte avlive en ihjelkjørt buorm.

Overkjørt buorm

Det kan være kort mellom oppturer og nedturer !

Bård Bredesen

Sensitiv informasjon om fjellrev og andre truede dyr skal ikke spres

2011-09-11T01:45:00.000+02:00

Voksen "hvitrev" med "blårev"-unger.

Etter å ha opplevd spektakulær lemenvandring i våres hadde jeg tro på at det også ville bli et vellykket år for fjellreven. I midten av juli dro derfor min kamerat Eyvind Rugland og jeg på fjelltur med håp om å finne fjellrev. Vi var heldige og fant flere fjellrevkull, både blandingskull av "hvitrev" og "blårev" og der alle var "hvitrev". Fra skjul fikk vi oppleve og fotografere dem uten at de ble påvirket av vårt nærvær. Vi så unger som slåss om lemen som de voksne kom med, vi var vitne til ungenes ubekymrede lek og de voksne revenes jakt.

Fjellrev-unge som leker med ett bein.

Av blogginnlegg ser jeg at flere andre også har hatt gleden av å oppleve og fotografere fjellrev i sommer. Ved et tilfelle har en naturfotograf til og med lagt ut koordinater til hi på nettet! Etter at Direktoratet for naturforvaltning (DN) var blitt gjort klar over innlegget oppfordret de fotografen til å fjerne den sensitive informasjonen. Fotografen skal ha honnør for å fulgt DN sin anmodning, men burde selvfølgelig aldri ha fortalt hvor disse bildene var tatt.

Fjellrevunger fra samme kull - "hvitrev" og "blårev"

Å publisere gode bilder og skrive om fjellrev kan bidra til at det gjøres en større innsats for at dette fantastiske dyret skal gjenerobre den norske fjellheimen. Her kan vi naturfotografer bidra positivt hvis vi opptrer hensynsfullt overfor fjellreven. Men å legge ut informasjon om hvor man kan finne fjellrevhi, for at andre skal få oppleve fjellrev, kan utgjøre en trussel mot dyrene. Fjellrevene er sårbare for forstyrrelser i yngeltiden, og kan bli så forstyrret av folk som kommer nær hiet at det går ut over hvalpene. Det er tilsvarende uheldig å spre informasjon om hekkeplasser til truede fuglearter som er sårbare for forstyrrelser, som snøugle, hubro, dverggås, myrhauk, kongeørn, jaktfalk, vandrefalk o.s.v. Jungeltelegrafen kan bidra til at nærgående fotografer får vite om hekkeplasser, eller i verste fall at faunakriminelle får vite om dem, slik at fuglene til slutt misslykkes med hekkingen.

Fjellrevunge som hopper

Direktoratet for naturforvaltning har bestemt at forvaltningen skal unnta fra offentligheten opplysninger om fjellrevhi, aktive hi til store rovdyr og reirplasser til mange rødlistede arter av rovfugler, dverggås, sædgås og lappfiskand.
Se: http://www.dirnat.no/multimedia/45220/Sensitive_data-2.pdf&contentdisposition=attachment
Det er viktig at vi fotografer også følger disse reglene og heller ikke sprer slik sensitiv informasjon til andre fotografer.

Voksen "blårev" i farta

Voksen "blårev" . Hakk i ørene tyder på at dyret har vært merket av NINAs Fjellrevprosjekt

Bård Bredesen

Svalen og fruen

2011-08-25T20:43:00.005+02:00

Låvesvale og skjærgård

Jeg var ivrig med å fotografere låvesvale, som hekket i et båtnaust ved en hytte som vi og noen biologifamilier hadde leid tidligere i sommer. Fuglene brydde seg ikke om våre aktiviteter noen meter unna, med stuping, roing og fisking. Jeg kunne stå inne i naustet å fotografere fuglene mens de uforstyrret matet ungene og fløy ut og inn gjennom de åpne vinduene. Ett av bildene klaffet endelig slik jeg ville, med svalen på vei ut og skjærgården som bakgrunn.

Da ropte min frue Cathrine på meg og sa noe om at hun hadde funnet ..... skogfrue. Jeg måtte ha hørt feil og måtte forhøre meg nærmere. Men hun forklarte at hun hadde funnet rød skogfrue i blomst mellom hytta og bilen. Andre som var tilstede uttrykte at dette ikke kunne være riktig. Rød skogfrue er jo en svært sjelden plante som bare så vidt er funnet i Telemark, som vokser i kalkfuruskog og ikke langs veikanter på kalkfattig berggrunn som her. Det er mange år mellom nyfunn av denne planten i Norge, som aldri er funnet i dette området tidligere. Hun måtte ha sett feil.

Et par av oss tok likevel en tur for å se nærmere på det Cathrine hadde funnet, etter at hun hadde beskrevet hvor vi skulle lete. Først fant vi ingenting og var på vei til å avskrive funnet. Når vi nesten hadde gitt opp oppdaget vi 4 fargesterke skogfruer i blomst som lyste opp i veikanten, samt 12 planter som ikke blomstret. Her hadde vi gått forbi med "skylapper" mange ganger uten å ane hvilke vakre og truede skapninger som vokste i veikanten. Vi måtte gratulere skarpsynte og dyktige Cathrine og beklage vår avvisning.

Rød skogfrue og den stolte finner Cathrine Whist

Funnet av rød skogfrue skapte stor entusiasme det lokale botanikkmiljøet i Telemark, som hadde lett etter planten i årevis uten resultat. Neste dag var en liten gruppe botanikere samlet for å ta plantene nærmere i øyesyn.

Tekst og foto Bård Bredesen

Klatremus

2011-05-14T17:27:00.002+02:00

Flere arter smågnagere har gjerne toppår samtidig. Det fikk vi erfare forrige helg på Hedmarksvidda, da vi så vel så mye mus som lemen. De vanligste artene er sannsynligvis markmus, fjellmarkmus (tidligere kalt fjellrotte) og klatremus.

Ved hytta var det flere klatremus som hadde fest på solsikkefrø som hadde falt ned fra foringsautomaten. Litt stillesitting ga gode fotomuligheter med en 300 mm på 2 meters avstand. Dyrene tittet ut mellom steinene i en trapp, så seg ut et lite måltid og pilte frem for ta det. Etter å ha spist ett solsikkefrø bar det raskt tilbake i sikkerhet mellom steinene. Også var det påen igjen ..................

Bård Bredesen

Lemenvandring over elva

2011-04-27T22:59:00.002+02:00

Lemen flyter som en dupp og svømmer effektivt over floden.

Sommer og høst 2010 var det en god del lemen å se på Hedmarksvidda, som ellers i deler av fjellet i Øst-Norge. Jeg fant i vinter mye spor i snøen etter smågnagere og i mars og april var det rapportert om ganske mange syngende perleugler og haukugler. Spenningen var derfor stor om vi kom til å se mye lemen ved hytta på Hedmarksvidda i påsken. Ville 2011 endelig bli et skikkelig lemenår med dertil mye rovfugler og rovdyr?

Lemen beinflyr over snøen - her med alle beina i lufta samtidig !

Det var en liten nedtur da vi første dag bare så en og annen lemen pile over snøen på fjellet. Hadde flertallet dyr omkommet pga. barfrost til langt utover høsten og lite snø på forvinteren? Rundt hytta i fjellskogen virket det imidlertid som det var noe mer lemen. Her var det også en røyskatt som levde herrens glade dager på smågnagere og en perleugle som ropte dag og kveld.

Røyskatt som titter opp under hytta.

Ved en bru i Åstadalen oppdaget jeg et par dager senere endelig ganske mange lemen som vandret på isflak over den flomstore elva.

Det var en jevn strøm av dyr over denne isbrua, alle fra østsiden til vestsiden av elva. Dyrene vandret langs iskanten for å finne korteste vei uten å måtte svømme. Enkelte steder måtte de passere store ujevnheter i isen, som for dem artet seg som isfjell. Andre steder måtte ut på en liten svømmetur.
Etter å ha ligget ved elvebredden og fotografert i et par timer var jeg fornøyd.

Lemen som forserer "isfjell".

Allerede dagen etter var isen borte fra elva, men det fortsatte å vandre lemen over elva og langs den østlige bredden av elva. Det ble mulighet for å ta andre typer bilder, av svømmende lemen i det iskalde vannet og av dyr som gikk på stålis langs bredden. Dyrene svømte ganske raskt over elva og ingen syntes å ta skade av anstrengelsene og det iskalde vannet.

Skal - skal ikke ....

Svømmende lemen

Lemen som går på land.

Lemen på stålis som har frosset til over natten.

Det blir spennende å følge utviklingen i lemenbestanden utover våren og sommeren.

Bård Bredesen

To gode dager på tiurleik

2011-04-19T11:17:00.002+02:00

Da fikk jeg endelig tid til å ta meg en tur på tiurleik i helgen. Har vært på flere gjennom årene, men det har ikke slått helt til. Denne gangen fikk jeg tips om en stor og flott leik i Buskerud, og jeg og Bård Bredesen tok turen oppover på fredag ettermiddag. Eyvind Rugland skulle komme på lørdag. Spente begynte vi å lete etter sportegn for å finne oss et par gode steder å ligge. Spor på mange koller i et stort område tydet på at leiken var stor både i antall fugl og utstrekning, men vi fant et par steder som hadde mer spillmøkk enn ellers. Vi la oss til med ca 100-150 meters mellomrom. Dette tok litt tid slik at klokken begynte å nærme seg åtte før jeg fikk satt opp teltet. Hadde akkurat tatt med meg liggeunderlaget inn i teltet for å finne en god liggeplass mens sekk og kamerautstyr lå utenfor. Da kom den første tiuren! Landet 10 meter unna og stod bare å stirret mot dette rare teltet. Jeg satt musestille i teltet og det tok 20-30 minutter før den begynte på kveldsspillet sitt. Det gjorde vondt i kroppen etter å ha sittet i en dårlig sittestilling uten å røre meg i så lang tid. Omsider fikk jeg lirket inn resten av utstyret inn i teltet i noen rolige perioder, men jeg fikk aldri ordnet meg ordentlig til. Det ble en lang natt, men morgenen ga mange flotte opplevelser selv om jeg ikke lå helt ideelt til med tanke på fotograferingen. Fikk i alle fall bedre bilder enn jeg tidligere har fått på tiurleik.

To tiurer som hadde vært nebbete mot hverandre. Til slutt gikk den ene opp på en stein og det tok litt motet fra den andre.

En elgkalv kom skremt løpende midt på dagen. Den roet seg litt, men var veldig på vakt.

Andre kvelden flyttet jeg teltet noen meter for å få litt bedre oversikt, men da valgte alle røyene å sette seg rett utenfor teltveggen. Tiuren fartet rundt dem og tok seg noen stikkturer ut for å huke inn flere røyer som landet. Enkelte innpåslitne tiurer ble også jagd. Røyene var helt klare for å parre seg og lå flate på bakken, men tiuren var mer opptatt med å vise seg frem og med å huke inn villfarne røy. De var så tett på og i feil posisjon i forhold til kameraet som var stukket ut av teltet slik at jeg ikke fikk tatt noen bilder av dette. Turte heller ikke å tre en ny linse ut av åpningen midt under dette da det også satt røy rundt i trærne og fulgte med. Opplevelsen var imidlertid så stor at det fikk så være. Plutselig begynte røyene å fly ut på nabomyra. Da ble det fart i tiuren og han fløy etter. Samtidig strømmet det til fra kantene med andre tiurer som så sitt snitt til å kapre en røy. Syv tiurer var da på vei til myra og etter at at den siste røya fløy bort fikk jeg flyttet linsa mi. Da var de imidlertid på litt langt hold og i omgivelser som ikke var så fotogene. Nærmere ni på morgenen kom sjefstiuren tilbake og jeg fikk omsider noen av de bildene jeg hadde håpet på.

Andre kveld kom sjefstiuren på plass klokken åtte. Da var jeg klar, men den tok bare et par korte runder på denne kollen før den fløy opp i et tre ved siden av teltet. Canon 5DMkII 1600iso og 1/30 sek. 300mm f2.8. Filene imponerer meg i dårlig lys.

Litt uryddig miljø så jeg prøvde å ramme inn fuglen med uskarpe trær og lyng. Her spiller en av tiurene på myra etter at alle røyene hadde flyttet seg dit.

Endelig kom den tilbake når jeg hadde kameraet klart. Her fikk jeg mange nærportretter av sjefstiuren.

Det var ikke så mange treff jeg fikk under hoppingen til tiuren, men her fikk en en i alle fall.

Mye røsslyng der han spilte.

Litt mer bevegelse i hodet under slipingen.

Siste bilde av tiuren klokken 11 på formiddagen. De holdt på lenge disse to dagene jeg var der.

Fra venstre: Meg, Bård og Eyvind.

Dette ble en gedigen opptur etter flere mislykkede og mindre gode leikturer, men det er jo alltid spennende å se hva morgenen byr på. Tiurspillet er jo variabelt og det er ikke hver gang en lykkes. En ting er i alle fall sikkert og det er at jeg skal gjenta dette neste år.

Kim Abel

Oppstandelse fra de døde

2011-03-06T15:45:00.002+01:00

Visenten (den europeiske bison) har en helt spesiell forhistorie som vitner om at naturvern virker, til tross for en fortid preget av utryddelse.

Sammen med Europas tidlige mennesker levde en megafuna av dyr på flere hundre kilo. I urskogene og de store slettelandskapene regjerte på denne tiden bl.a. kjempehjorter, mammuter, flere arter elefanter og neshorn, urokser, visenter, hulebjørner og huleløver. De fleste av disse store pattedyrartene forsvant like før siste istid, mens enkelte holdt stand nesten frem til vår tid. Den siste mammuten er datert tilbake til 1.700 år f.kr., mens den siste uroksen forsvant i 1624 og den siste viltlevende visenten ble skutt så sent som i 1929. Man vet ikke sikkert hvorfor denne megafaunaen ble borte på så kort tid, men man vet at menneskets nedslaktning for mat var medvirkende til at flere arter forsvant.

Aktivt naturvernarbeid medførte imidlertid at visenten fikk en annen skjebne enn den øvrige megafaunaen. Målrettet avl på de 12 gjenværende dyrene som levde i zoologiske hager ble etter hvert avløst av reintroduksjon av dyr i skogsområder der de tidligere levde. Flere dyr ble satt ut i Sentral-Europas største sammenhengende naturskogsområde ved Białowieża, i grenseområdene mellom Polen og Hviterussland. Her har de gitt opphav til 800 viltlevende dyr. Etter hvert er visenten satt ut i flere europeiske land der den tidligere levde. Kanskje visenten en dag også blir satt ut og blir en naturlig del av Skandinavias fauna, siden dyret i hvert fall levde så langt nord som til Sør-Sverige for 2000 år siden.

Fotos: Visenten er europas tyngste nålevende landpattedyr, med en vekt på 300-900 kg.

For noen uker siden var vi en gjeng biologer som dro til Polen for å stifte bekjenskap med med Europas tyngste gjenlevende landpattedyr i Białowieża. Det ble 3 dager med flere sterke opplevelser av disse majestetiske dyrene.

Selv om Kjell Isaksen er 2 meter høy blir han liten i Białowieżas eikeskog.

Bård Øyvind Bredesen

Gulflankedelfin !

2011-02-04T11:39:00.002+01:00

På min daglige reise med Nesoddbåten til Oslo får jeg med meg mange fine naturopplevelser. Men enda hadde jeg ikke sett delfinen, som så mange på båten fortalte at de hadde sett. Den hadde lekt seg i kjølvannet til fergene, den hadde hoppet og den hadde lagt seg i overflaten når noen dunket i båtsida. Bilder viste at dette dreide seg om en gulflankedelfin. At en gulflankedelfin hadde hatt tilhold i indre Oslofjord siden i fjor høst var en stor sensasjon. Gulflankedelfin holder normalt til i tropiske og temperte farvann, men denne har trolig navigert feil og havnet lengst inne i fjordarmen. Slik en stor nebbhval gjorde høsten 2009 og andre arter av delfiner har gjort tidligere år.

17. januar fikk jeg endelig gleden av oppleve dette vakre dyret, etter å ha gått i land på Aker brygge en tidlig morgen. Den selebre gjesten svøme rett utenfor en av pirene på Rådhuskaia, mellom Aker brygge og Akerhus festning. Jobben i Oslo fikk vente en stund.

Jeg fulgte dyret i flere timer mens den svømte i ring for å fange fisk. Den slapp hele tiden ut luftbobler, trolig for å lage en illusorisk "vegg" for fisken, og på den måten stenge fisken inne. Og 1-3 ganger i minuttet var den oppe for å snappe ny luft. Da kunne man se de karakteristiske lyse kroppssidene og den mørke ryggen. Ved å følge luftboblene kunne jeg forutse omtrent hvor delfinen ville bryte vannoverflaten på nytt. Noen ganger svømte delfinen så nær kaia at den kunne følges under vann. Da ble det mulighet for å ta bilder når den kom opp til overlaten, slik bildesekvenser under viser.

I dagene som fulgte var delfinen stadig å se ved Rådhuskaia. 28. januar, etter en kuldeperiode med omfattende isdannelser, kom den sørgelige meldingen. Delfinen er død! Den ble funnet på en grunne ved Lindøya. Siden dyret er avhengig av å komme til overflaten for å puste hadde isdannelsen stengt den inne i et stadig mindre område. Til slutt var det bare en utgang for delfinen, som kanskje aldri hadde sett is før.

Bård Bredesen

Hva er Naturarkivet?

2011-02-01T08:08:00.001+01:00

Naturarkivet består av 3 ivrige biologer som er opptatt av å formidle verdien av vår unike naturarv. Vi prøver å arbeide med en stor bredde av vårt naturmangfold, det økologiske samspillet og vise hvorfor dette mangfoldet er truet. Vi tar bilder av alt fra små insekter, lav og sopp til fugler, ulike naturtyper, store landskaper og mennesker i naturen. Vi har spesielt mange bilder av truede/rødlistede arter, introduserte arter og verdifulle naturtyper. Andre viktige motivområder er bilder som viser hvordan vi mennesker påvirker naturen på godt og vondt.

På bloggen har vi forhåpninger om å få vist frem bilder som engasjerer samtidig som vi kan få formidlet noen av våre tanker og meninger omkring det vi fotograferer. Ikke alltid like lett i en travel hverdag, men vi skal gjøre vårt beste.

Vi starter lett med å vise et lite utvalg av bilder som viser noe av bredden i vår fotografering.

Mesosa nebulosa er en ekstremt sjelden bille som få har hatt gleden av å se i Norge i og med at den kun er funnet en gang på Jomfruland. Billen er sterkt knyttet til varme lokaliteter hvor larven lever i døde grener av løvtrær. Billen er fotografert fra en entomologs billesamling. Foto Kim Abel

Bilder av mennesker i naturen er alltid spennende. Her er det Kim Abel sin sønn som koser seg med krabbefiske ved kysten. En alltid like populær aktivitet som stimulerer barnas nysgjerrighet ovenfor naturens mangfold. Foto Kim Abel

Larve av den sårbare øyenstikkeren blåbåndvannnymfe, som helst lever ved små elver på leirgrunn i åpent jordbrukslandskap. Foto Sigve Reiso

Den truede planten håndmarinøkkel er knyttet til ugjødsla naturbeitemarker. Dette er en naturtype som har gått sterkt tilbake. Foto Sigve Reiso.

Dragehode er en kalkkrevende engplante som er truet av ulike typer inngrep, gjengroing og spredning av fremmede arter. Gjerdet og industriområdet Sjursøya illustrerer godt hvilken trussel det unike mangfoldet i indre Oslofjord står overfor. Mange truede planter har forsvunnet fra dette området de siste 100 årene på grunn av omfattende inngrep, bl.a. i forbindelse med utbygging av Sjursøya og Mosseveien. Foto Bård Bredesen

Skjeggmeis er en sjelden fugl som bare lever i større takrørskoger lengst syd i Norge. Den har i løpet av de siste 10 årene etablert seg som hekkefugl, men varierer mye i antall fra år til år siden mange fugler dør i kalde vintre. Her er den fotografert ved Pollevann, som har en av de største takrørskogene på Østlandet. Foto: Bård Bredesen

Kim Abel er en engasjert biolog og naturfotograf. Kameraet er stort sett alltid med på tur enten det er enkle familieturer eller mer strabasiøse friluftsturer sammen med kamerater. Han er altoppslukende når det gjelder motiver, men har spesielt sans for makrofotograferingens mange utfordringer. Når en går tett innpå et motiv dukker det opp detaljer som folk flest aldri legger merke til. Kim trives med alle årstidene selv om våren kanskje er spesielt spennende når alt våkner opp fra en lang dvale. Da er det ikke lett å få tid til alle de prosjektene en har drømt om i løpet av vinteren.

Sigve Reiso er en knipseglad biolog både i jobb og fritid. Bilder av truede og sjeldne arter, samt deres levemiljøer er det som opptar mest tid. Særlig morro er det å ta bilde av sjeldne arter innen sopp, insekter og lav, arter folk flest har liten kunnskap om. Han har nylig bosatt seg i kanten av Hardangervidda, så høyfjellsnaturen vil naturlig nok også fylle minnekortene fremover. Det gamle kurlturlandskapets farger og detaljer er også et kjært motiv.

For Bård Bredesen er naturvern og fotografering altoppslukende interesser. Han arbeider mye med årstidenes ulike fasetter og høydepunkter. Spesielt hektisk er våren og forsommeren for Bård, da han skal få med seg alt som skjer i naturen på kort tid - fuglenes sangaktivitet og leik, amfibienes vandringer og spill og de ulike vår- og forsommerplantenes blomstring. Bård er spesielt fengslet av fugler, amfibier, reptiler, jordstjerner, storslåtte kulturlandskap, våtmarker som syder av liv og urørte skogsmiljøer.