torsdag 17. november 2011

Norsk urskog og gammelskog

 Typisk skoginteriør i Skotjernfjell, forsidebilde i boka "Norsk urskog og gammelskog". Foto Bård Bredesen.

En av de viktigste bøker i det internasjonale skogåret 2011 er endelig sluppet og er i salg fra 15.11.
Norsk urskog og gammelskog er tittelen på en praktbok og faktabok om en viktig del av vår naturarv. Boka er skrevet av Norges fremste ekspertise på biologisk mangfold i skog og redigert av de produktive parhestene Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen.

Kim Abel har skrevet ett kapittel om en urskogsnær fjellskog i Øst-Norge (Imsdalen), mens Bård Bredesen har tatt forsidebildet. Vi har begge bidratt med flere bilder i boka.


Hva er urskog og gammelskog?

Urskog er et begrep som de fleste har brukt, men kanskje ikke helt reflektert over hva egentlig betyr. Mange er de som knytter begrepet til en ”rotete” skog hvor det kanskje ligger noe død ved på bakken. I så måte har vi mye urskog i Norge. Sannheten er imidlertid at urskog utgjør bare en ytterst liten del av det norske skogarealet, langt under en promille. Strengt definert er urskog en urørt skog som har oppstått gjennom naturlig foryngelse på urørt skogsmark. Selv i de verneområdene vi har i Norge er innslaget av slik skog stort sett fraværende, men vi har heldigvis en del skog som har mange fellestrekk med urskog og hvor tidens tann har kommet langt i å viske ut hogstspor. Denne skogen omtales gjerne som naturskog eller gammelskog.

Det er nok ikke mange som har hatt gleden over å gå i ordentlig gammel skog. Vi kan love at det er en opplevelse som bør prøves. Gå gjerne litt utenfor etablerte stier og opplev de skjulte stedene som kun få har opplevd. De etterfølgende bildene er fra to reservater i nærhet av Oslo og som kan by på mange spennende opplevelser.


Eksempel 1: Skotjernfjell

Forsidebildet i boka (se øverst), som viser ett skoginteriør med døde stammer som ligger oppå hverandre, er tatt i Skotjernfjell i Romeriksåsene nord for Oslo. Dette er en av de mest urskogsnære skogmiljøene på nedre Østlandet. Sentralt i området er det et skogparti med grove graner og store mengder døde stammer i alle stadier av nedbrytning, der det ikke er funnet spor etter hogst.

Bekk, gamle trær og død ved i ulike stadier av nedbrytning i Skotjenfjell. Foto Bård Bredesen.

Under en skogkartlegging for Naturvernforbundet i 1991 ble Cathrine Whist og Bård Bredesen klar over hvor unikt dette eventyrlige området var. Siste Sjanse (nå stiftelsen Biofokus) gjennomførte  grundige naturfaglige kartlegginger i perioden 1992-94 og fant at området hadde usedvanlig store tettheter av rødlistede arter av vedlevende sopp. Omfattende konflikter mellom skognæring og naturvern, der også deler av området ble hogd, førte til at Skotjernfjell ble en symbolsak for skogvernet i Norge. I 2002 ble to kvadratkilomenter med urskognære miljøer og gammelskog endelig vernet for all fremtid som en del av andre fase av barskogverneplanen.

Den truede vedlevende soppen lappkjuke er en av karakterartene for Skojernfjell. Foto Kim Abel.