Over 1000 arter i Naturarkivet !

Den store, særpregede og sjeldne apollsommerfuglen ble art nr.1001. Bildet illustrerer hvor viktig rødknapp og endel andre blomsterplanter er for nektarsøkende insekter, her eksemplisert med apollosommerfugl og åkerhumle - art nr. 1002.

Naturarkivet har med dette nådd en milepel. Vi har lagt ut bilder av over 1000 ulike norske arter i vårt rikholdige nettarkiv
- bilder av karplanter, pattedyr, virvelløse dyr, fisk, amfibier, reptiler, fugler, sopp, lav, mose, alger og kransalger.

Hva er det så som driver oss til å ta bilder av arter? - portretter, adferdsbilder og miljøbilder av arter?
Det er fasinasjonen over organismenes utrolige mangfold av former, evner og størrelser, med en skjønnhet, storslagenhet og intrikat samspill som ofte overgår det man forestiller seg. Vi har prøvd å samle et knippe bilder i dette blogginnlegget som viser noe av den nesten uendelige variasjonen av livsformer som gjør oss betatt:

De største: Fra jordens største skapninger, bardehvalene, her en knølhval som fråtser i sild utenfor Andøya. I likhet med flere hvalarter, mange rovfisker og fugler er de alle avhengig av at de enorme sildebestandene ikke fiskes ned. Opplevelsen av å være så tett på disse dyrene er helt ubeskrivelig. Her får en oppleve både lyder og lukt fra disse massive skapningene når de av og til kommer helt inn mot båten.

De eldste: Tusenårseikene, som også gjør oss mennesker små i landskapet, er som tatt ut av eventyrene. De huser en egen verden av artsmangfold. Under vises Mollestadeika ved Birkeland i Aust-Agder, som er en av Norges største eiker. 50 cm over bakken måler eika ca 10,5 meter i omkrets.

De minste: På de eldste eikene lever millimeterstore små og grasiøse knappenålslav, slik som bl.a. den truede arten blådoggnål som bare er noen få millimeter store. Eika er det treslaget som har flest arter knyttet seg og det er kjent ca 1500 arter som er knyttet til eik. Mange av disse er truet av utryddelse.

De mest hardføre: Villreinen på Hardangervidda lever under de kaldeste vintertemperaturene i fjellet. Reinen er en nøkkelart i dette økosystemet, som bl.a. kongeørna nyter godt av når de svakeste dyra dør av kulden.

Også fjellrypene er tilpasset det ugjestmilde vinterfjellet. Når vi setter oss foran peisen på hytta mens vinden uler utenfor, har fjellrypa tøffe kår. Er snøen løs graver fjellrypa seg ned i snøen.

God kamuflasje er også en viktig tilpasning til det tøffe livet i vinterfjellet. Ikke lett å få øye på fjellrypa på steinen ved første øyekast.

De tøffeste: Elvesandjegeren er på nært hold en fryktinngytende jeger. Store og kraftige kjever holder byttet i et jerngrep. Den er sjelden og knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått en del tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging og inngrep langs vassdrag. Dette er en

art som er fredet i Norge.

Hoggormen er for mange et skremmende dyr som ufortjent har fått et dårlig rykte. Det er vår eneste giftige slange og den lever hovedsakelig av smågnagere. Her er det en svart utgave av arten.

De mest fargesprakende: Blå dragehode,  hvite knollmjødurt, karminrøde blodstorkenebb og gule bitterbergknapp i en artsrik eng på kalken i Oslofjorden.

Buprestis octoguttata er en av våre praktbiller. Den lever opp til familienavnet og er en av våre flotteste biller. Den er forholdsvis uvanlig å finne. Praktbiller utvikler seg i død ved og de voksne billene flyr gjerne i solskinn og kan finnes på blomster.

Fargerike insekter i fargerike blomsterenger er noe av det vakreste i naturen. På bildet ses grønn metallsvermer hvilende på en blomstrende gullris i en artsrik slåttemark. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene for dette vakre insektet stadig redusert. 

Fiolett greinkøllesopp er en fargerik sopp knyttet til ugjødslet natureng i kulturlandskapet, et miljø i stadig tilbakegang. Er man heldig kan man se denne og en rekke andre fargerike beitemarksopp på sensommeren-høsten. Her fra godt nedbeitet eng på storfebeite.

De er truet: Dessverre trues dette mangfoldet av oss mennesker. Dette vil vi vise.

Nedbygging fører til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt går tapt. Her pågår hogst av store linde- og eiketrær i forbindelse med utbygging av deler av en svært verdifull kalklindeskog på Ullern i Oslo. Eike- og lindestammer taes vare på som et kompenserende tiltak, til nytte for vedlevende insekt- og sopparter.

Mange arter går tilbake som følge av at veier og andre inngrep splitter opp naturområdene, gjør naturområdene stadig mindre og øker dødeligheten for dyr som må krysse veiene. Her en padde, som skal krysse en trafikkert vei for å komme til yngeldammen. Sannsynligheten er meget stor for at den vil bli overkjørt.

Arter som er avhengig av gammel skog, og mye død ved i bestemte nedbrytningsstadier og dimensjoner, trues av skogsdrift. Her illustrert med den nær truede soppen rosenkjuke og en skogsarbeider.

Forurensning og klimaendringer er også en alvorlige trussel mot endel arter. Bildet under viser utslipp av oljeprodukter, som truer blæretang og andre arter i fjæra etter et skipsforlis.

Bildet under viser en kalvende isbre på Svalbard med masse krykkjer i forkant. Klimaforskere har målinger som viser at isbreene på Svalbard smelter raskere enn før, og vil føre til heving av havnivået i dette århundre. Isdekket rundt Svalbard har også skrumpet inn 35-40 % i perioden 1979 til 2009 for april måned da isarealet normalt er størst. Det er mange arktiske arter som er helt  avhengig av isen og disse møter en veldig usikker fremtid.

.Andre arter trues av spredning av invaderende svartelistede arter som tar helt overhånd. Bildet viser et naturreservat i Oslofjorden hvor gravbergknapp dekker store deler av bakken og erstatter den naturlige og verdifulle kalkkrevende vegetasjonen.

Mens mange arter er truet av menneskelig inngrep er det også mange som er helt avhengig av den menneskelige påvirkningen. Kulturlandskapet har mange eksempler på dette hvor mange arter i dag er truet av manglende skjøtsel.

Gjengroing som følge av opphørt hevd er en av de største truslene for artsmangfoldet knyttet til det gamle kulturlandskapet. Her er typisk situasjon for mange av våre gamle setervoller. Etter bruk i hundrevis av år, står de nå brakk og gror igjen. På næringsfattig mark er einer en typisk gjengroingsart.

Kontinuerlig skjøtsel er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet og blomsterprakten på slåttengene.

Bildet under viser den rødlistede karplanten klokkesøte som spirer på nylig brent mark. Frøene er kortlevde og er kun spiredyktige i ett til to år. Frøene er derfor avhengig av flekker med naken mark og drar fordel av for eksempel lyngbrenning og beiting av kystlyngheiene våre.

Restaurering av kystlynghei er en stor oppgave. Bildet viser en kontrollert lyngbrann i Flekkefjord landskapsvernområde. En flere hundre år lang tradisjon.

Lavarten trønderlav, som under er avbildet på en grankvist, er en internasjonalt sjelden art som pr i dag har sine eneste kjente forekomster i Europa her i Norge. Arten er knyttet til produktive granskoger med høy luftfuktighet, areal med stort press fra hogst, nedbygging og andre menneskelige inngrep. Arten ble her i landet først påvist i kystregnskog i Nord-Trøndelag på 1930-tallet. Etter det ble den ettersøkt flere ganger og antatt utdødd i nærmer 60 år, før arten ble gjenfunnet med noen få individer i samme område på 1990-tallet. Noen år senere var den også forsvunnet fra disse lokalitetene. Gleden var derfor stor da vi kunne være med på å gjenoppdage og fotografere arten i hhv 2003 og 2005. Men fremtidsutsiktene for en så sjelden art er neppe gode, og kanskje er dette de siste bildene av viltvoksende trønderlav i Europeisk natur.

Hilsen Bård Bredesen, Sigve Reiso og Kim Abel